Beslutningslatens i AI-alderen: Flere alternativer, tregere valg

Hvordan billige alternativer gjør valg dyrere

I Beslutningslatens: Når valg som ikke tas bremser teamet beskrev jeg mønsteret: spørsmål som identifiseres, diskuteres – og aldri lukkes. I oppfølgeren så jeg på hva som skjer når tregheten kommer ovenfra.

Det finnes en tredje variant. Den nyeste. Og kanskje den mest forførende.

For den kommer ikke fra forsiktighet eller manglende mandat. Den kommer fra overflod.

«Vi kan jo også prøve…»

Teamet skal velge tilnærming for en integrasjon. Før tok en slik diskusjon utgangspunkt i to–tre alternativer noen kjente fra før.

Nå tar det fem minutter å få frem åtte.

Og midt i diskusjonen sier noen: «Vent, jeg spurte nettopp om en variant til – hør på denne.»

Møtet ender ikke med et valg. Det ender med flere alternativer enn det startet med.

Ingen har vært vrang. Ingen har trenert. Alle har vært nysgjerrige og grundige.

Men spørsmålet er fortsatt åpent. Og neste uke er det to varianter til.

Utsettelse i ny drakt

Klassisk beslutningslatens kledde seg i forsiktighet: «vi trenger mer informasjon», «la oss høre alle stemmer».

Den nye varianten kler seg i produktivitet: «la oss utforske én til».

Det er det som gjør den farlig. Å hente inn enda et AI-forslag føles som fremdrift. Det produserer tekst, diagrammer, sammenligninger. Møtereferatet ser imponerende ut.

Men fremdrift måles ikke i genererte alternativer. Den måles i lukkede spørsmål.

Og regnestykket har endret seg fundamentalt: Når alternativer var dyre å utrede, tvang kostnaden frem en konklusjon. Når de er gratis, finnes ingen naturlig stopper.

Stopperen må nå være et menneske.

Godt-nok-punktet må settes eksplisitt

Tidligere kunne team stole på at utredningen stoppet av seg selv. Noen måtte jo gjøre jobben. Nå må stoppepunktet besluttes.

Bezos’ tommelfingerregel, fra Amazons aksjonærbrev for 2016, er en brukbar standard: de fleste beslutninger bør trolig tas med rundt 70 prosent av informasjonen du skulle ønske du hadde, og venter du på 90, er du sannsynligvis treg.

Det betyr at tech lead må stille et nytt spørsmål før utforskningen starter:

«Hva må vi vite for å velge – og når vet vi nok?»

Konkret:

• definér kriteriene først. Hva veier tyngst: drift, kompleksitet, kompetanse?
• sett en ramme: «vi vurderer maks tre alternativer mot kriteriene»
• sett en frist: «vi beslutter torsdag, med det vi vet da»

Det høres rigid ut. I praksis er rammen det som gjør utforskningen trygg: teamet kan gå i dybden på tre alternativer i stedet for å skumme åtte.

Reversibilitet er blitt billigere. Bruk det.

AI har ikke bare gjort alternativer billige. Den har gjort ombygging billigere – den første versjonen av den, i det minste. Hva generert kode koster å leve med, er 10. septembers tema. Et valg som viser seg feil, koster likevel mindre å reversere enn før.

Det endrer beslutningskalkylen: flere valg enn før er i praksis reversible. Og reversible valg fortjener raske beslutninger.

Den grensen ble trukket lenge før dette. I Amazons aksjonærbrev for 2015 kalte Bezos de fleste beslutninger toveisdører: har du tatt en mindre god beslutning av den typen, må du ikke leve lenge med konsekvensene, og slike beslutninger kan og bør tas raskt, av folk med god dømmekraft eller av små grupper. Det som har endret seg, er hvor mange av teamets valg som nå står på den siden av grensen.

Verktøyet er det samme som i Hvordan håndtere uenighet i teknologivalg: revisjonspunktet.

«Vi velger dette nå. Vi evaluerer etter første release.»

Da blir beslutningen læringsbasert. Og læringsbaserte beslutninger er lettere å ta: valget kan fortsatt slå feil, men da oppdager dere det ved revisjonspunktet, mens det ennå er billig å snu.

De tre setningene, oppdatert

I den første latens-artikkelen skrev jeg om setningene som lukker spørsmål: «Vi vet nok nå.» «Dette kan vi justere senere.» «La oss velge en retning.»

De gjelder fortsatt. Men AI-alderen trenger en fjerde:

«Vi trenger ikke flere alternativer.»

Si den høyt. I møtet. Vennlig, men tydelig.

For noen må si den, ellers gjør ingen det. Nysgjerrigheten er uendelig. Kalenderen er det ikke.

Å velge er blitt det dyre

AI fjernet flaskehalsen i å produsere alternativer. Den skapte en ny i å velge mellom dem.

Team som ikke ser det, drukner i sine egne muligheter – med de beste intensjoner, i høyt tempo, uten retning.

Å lukke spørsmål var alltid en del av det tause ansvaret.

Nå som det er gratis å åpne dem, er det å lukke dem blitt selve kjernen i det.